Om personlig versus privat

Jeg pleier vanligvis ikke å skrive så veldig lange innlegg. Men i dag fikk jeg lyst til det. Håper du tåler litt tanker som vandrer hit og dit ... En frilørdag i godstolen med en spennende bok og tilgang til Internett satte nemlig noen tanker i sving hos meg ...

kilde

 Er du en av dem som leser mange blogger jevnlig? Siden du nå leser dette, er du i hvert fall innom én :) Jeg har en rekke blogger jeg pleier å lese hver dag. Mange av dem er utenlandske, noen av dem er norske, og noen av dem er av folk jeg kjenner personlig. Felles for dem alle er én ting: De er utrolig kreative. Og de inspirerer, på den ene eller den andre måten.  

Glamourbibliotekaren

Mange av bloggene jeg leser, viser med jevne mellomrom glimt fra sine egne hjem. For oss som er midt oppe i en langvarig oppussing, er det veldig motiverende å lese hva andre amatører der ute kan få til. Og få det så fint! Det slagordet som Maxbo stadig prenter inn i oss, har kanskje noe for seg. Klart du kan.

Ph: Geoffrey Spaulding

Mange bloggere tar oss altså med på inspirerende og fine rundturer i hjemmene sine. Selv har jeg vegret meg litt for å gjøre det. Da jeg startet denne bloggen, visste jeg at det kom til å bli et sporadisk prosjekt med uregelmessig blogging, for livet mitt er fullt av alle slags ting. Men jeg visste at hoveddelen av innholdet i denne bloggen skulle handle om det kreative i livet mitt. Et sted å samle kreative tanker, bilder og glimt fra øyeblikkslykke i hverdagen, og andre ting som inspirerer meg til å blogge.

Nå skal jeg være helt ærlig. Jeg vet at det er mange som leser denne bloggen, selv om det ikke er så mange som kommenterer innlegg. Og jeg synes ofte det kan være en utfordring å balansere det å være personlig, med det å vise for mye av mitt privatliv. Av frykt for å ende opp som en av dem som bretter ut livet sitt i det offentlige og angrer på det senere, har jeg heller latt være å skrive eller poste noe som helst. Derav de uregelmessige innleggene. I søken etter å være privat kan jeg fort ende opp med å bli upersonlig.

Og det er jo egentlig dumt.

For noen år siden leste jeg om en blogger som levde hele livet sitt på bloggen. Alt hun gjorde, ble omhyggelig redigert, regissert og presentert i form av daglige blogginnlegg. Hun innrømmet at hun kunne bruke timevis på å pynte seg, vaske, rydde og style kjøkkenet, kjøpe inn eksklusive ingredienser, og få samboeren til å stille opp som iherdig fotograf med svindyrt utstyr, bare for å lage et blogginnlegg om at hun bakte noen brød en ettermiddag etter jobb. Hele livet hennes ble så konstruert, alt dreide seg om å skape de fineste blogginnleggene, at alt til slutt raknet. Samboeren gjorde det slutt, og hun stengte seg inne i en langvarig depresjon. Det største presset kom fra bloggleserne hennes. Hun gikk fra å blogge om alle sine gjøremål (konstruerte eller ekte) den ene dagen, til fullstendig stillhet den neste. Kommentarene raste inn. Folk lurte på hvor hun ble av, hva som skjedde, var hun død? Ingen visste.

Dette er en ekstremhistorie av de sjeldne, jeg er klar over det. Men selv om det er mange av oss som allerede deler veldig mye av privatlivet vårt både gjennom blogger, Facebook, Instagram og andre sosiale medier, har de fleste av oss likevel en relativt høy andel sunn fornuft som forteller oss hva man skal og ikke skal dele. Jeg tror likevel det er viktig å være selektiv med hva man deler. Vi som er i alderen 15-35 vokser opp og etablerer oss i en tid hvor alt vi gjør, skal ut i det offentlige. Det er gøy å være med på, men vi gjør oss også veldig sårbare.  Og de færreste av oss tenker på alt som lagres elektronisk, for all fremtid.

Nå følte jeg at dette ble litt vel George Orwellsk. Tilbake til poenget:
Jeg har lyst at bloggen min skal være personlig. Jeg har lyst til å vise hvem jeg er. Hva ellers er vitsen med å blogge? Jeg kan jo like gjerne la være.

Mye av livet jeg lever som aldri ser bloggens lys, handler om å inspirere andre mennesker. Jeg jobber som redaktør i et fantastisk forlag, hvor jeg hører historier om folk som får aspekter av livene sine forandret på grunn av bøker de har lest fra oss. (Det alene er grunn nok til å stå opp om morgenen.) Kanskje mer av det jeg gjør, skal få lov til å sive inn her. Vi får se.
Og hvis du har lest helt hit, ville jeg bare si takk for at du ville høre på mine uredigerte, usorterte, ufiltrerte og lite gjennomtenkte rambling og ravings - hva heter det på norsk? - jeg vet ikke om du fikk noe ut av det, men det er ikke så farlig. Og hvis du har en fin blogg selv, legg gjerne igjen adressen i kommentarfeltet under! Jeg leser gjerne :)