Bokanmeldelse: The Girl on the Cliff

... Eller "Jenta på klippen", som den heter på norsk. Jeg kjøpte den i sommer før vi skulle på ferie. Jeg ville egentlig lese den på norsk, men den var bare kommet ut innbundet, så da ble det engelsk i stedet. Pluss at jeg ikke klarte å vente – jeg syntes Lucinda Rileys forrige bok "Orkideens hemmelighet" var helt fantastisk, og hadde høye forventninger til denne.
Jeg ble … skuffet.

Den var ikke så bra som den forrige. Det ble mye møl og forutsigbare ting. Så jeg har brukt relativt lang tid på å fullføre den. Men i helgen har jeg vært syk (hurra) og holdt sengen, så da ble det en del lesing. Halve boken, faktisk.

Som i hennes forrige bok spenner handlingen seg over flere generasjoner og ulike steder, og etter hvert veves de alle sammen med en rød tråd. Historien hadde driv og spenning nok til at jeg gadd å lese hele, men jeg savnet ... noe mer. Dette var kanskje den beryktede, vanskelige andreboken som ikke helt holdt mål. Kanskje den tredje blir noe helt annet, hvis jeg vurderer å lese den.

Slutten var veldig bra, og gjorde at jeg satt igjen med en god følelse – men egentlig er det litt JUKS! En rivende god slutt gjør at man fort glemmer det kjedelige, langtrukne magepartiet av boken. Egentlig er det ofte slik med bøker som er over 500 sider(!) lange: En fengslende start, et kjedelig midtparti og tretti sykt gode sider på slutten.

Her er neste bok på programmet (I'm in a good flow):

Dette er en av bøkene fra "mitt" eget forlag, og jeg gleder meg til å lese den!
Bokanmeldelse følger ...