Bokanmeldelse: Familien Troutmans Eventyrlige Reise

Vanligvis kjøper jeg bøker ut fra anbefalinger eller anmeldelser, men denne boken var et spontankjøp fra Mammutsalget tidligere i vinter. Jeg var litt skeptisk først, men etter å lest noen sider var jeg f.u.l.ls.t.e.n.d.i.g hekta. Jeg leste den ut på fire dager. Her er baksideteksten til boken:

Hattie bor i Paris, men har nettopp blitt dumpet av sin snyltende kjæreste – "han hadde uansett tenkt seg til en ashram i India og sa at vi kunne kommunisere med telepati". I Canada går søsteren Min, som alltid har slitt med psykiske problemer, gjennom en usedvanlig mørk periode. En kveld får Hattie en telefon fra sin elleve år gamle niese som ber tanten komme og hjelpe henne og broren. Hattie skjønner at det er på tide å vende hjem, og ender opp med å ta med seg de to tantebarna på leting etter barnas far. 

Familien Troutmans eventyrlige reise er en frydefull og tragikomisk road-trip fra Canada til California, en reise der trioen møter de utroligste skikkelser og utfordringer.

Jeg var skeptisk først fordi det sto i en anmeldelse at det var en "hjerteskjærende" bok. Selv om handlingen ses fra tante Hatties synspunkt, bærer fortellerstemmen likevel sterkt preg av den svært veslevoksne, sprudlende elleveåringen Thebes  – en veslevoksenhet som man umiddelbart skjønner kommer av å ha vokst opp med en mor hun selv har vært mor for. Elleve år. Ikke helt den leseopplevelsen jeg var klar for. Likevel mestrer forfatteren å fange nettopp det tragikomiske ved en ekstremt fri oppdragelse, hvor den elleve år gamle jenta sitter inne med ufattelig mye generell kunnskap som hun deler fritt med alle som vil høre. Lange sidesporinger av typen "visste du at ..." går ofte igjen, og er både rørende og morsomme på samme tid. Jeg lo høyt flere ganger, samtidig som man ikke kan la være å bli grepet av alvoret over en enorm foreldresvikt som ligger bak. Det var en sterk bok å lese, til tider ubehagelig, men du og du for et rikt språk! Dette er en bok hvor mye sies med veldig få, velvalgte ord.

Det eneste jeg har å klage på, er det formale. Jeg er sikker på at originalversjonen er hundre ganger bedre enn denne norske oversettelsen, for Schibsted forlag har gjort en til tider elendig jobb med både slapp oversettelse, trykkfeil og feil i formateringen. Det er kanskje bare slikt man legger merke til når man jobber i forlag selv. Men likevel. Fy!

Bortsett fra den skjenneprekenen, var det en aldeles fabelaktig bok. Som jeg nok ikke orker å lese igjen.